Min erfaringshistorie med Cipralex- SSRI/Lykkepillen
Gjennom nedtrappingen opplever jeg å «få tilbake» meg selv. Medisinen gjorde at jeg mistet nesten helt og hadde lite kontakt med egne grenser, følelser og ønsker. Nå på betydelig mindre dose opplever jeg å «få meg meg selv tilbake» – på godt og vondt. Vondt fordi medisinen har dempet og blokkert en del såkalte negative følelser, som gir en del senreaksjoner på situasjoner jeg har stått i på medisin. Det er som om medisinen har blokkert min evne til å reagere, fordøye og så gå videre i livet. Da jeg var mer nummen av medisiner, fikk jeg ikke god nok tilgang til eget uttrykk og jeg overstrakk meg mye i sosiale situasjoner. Nå kjenner jeg mer hvor grensene mine går. Dette gjør også til at noen relasjoner ikke lenger er fruktbare, som har vært både vanskelig men også oppklarende.
Det gode er at glede, livslyst og driv er større. Det indre kompasset og jeg-følelsen min er sterkere. Jeg har mer kontakt med kroppens signaler og hvilke behov den har. For eksempel kjenner jeg tydeligere nå om jeg er mett, sulten, trett, om jeg trenger ro eller bevegelse, om jeg vil eller ikke vil noe. Jeg har mer kontakt med alle følelser.
For omtrent 18 år siden. Legetime, på grunn av angst. Jeg var desperat etter hjelp. Legen sa angst/generell angst. Sendte meg til psykolog. Ble satt på SSRI for å dempe det verste. SSRI dempet, men da også alt. Jeg eksisterte i et vakuum og gjorde en hel haug med ting, ja det meste på autopilot, av plikt, av nødvendighet, på ren logikk, men følte ingenting. Kan ikke si angsten ble bedre, den var vel det eneste jeg ennå kjente.
Jeg var alenemor med lite barn og startet på utdanning oppi det hele. En omskolering/attføring fra Nav. Jeg ville være flink pike og bevise noe. Kjente ikke hvor grensene mine gikk og brant fort lyset i begge ender. Tilværelse på studentby, aktiv i ulike lag og organisasjoner, og full utdanning på lærerhøgskolen. Gjorde det meste for alt og alle og glemte meg selv oppi det hele. På tredje året på høgskolen og en del virusinfeksjoner gikk jeg i utmattelse. Omtrent på samme tid etter 4 år hos psykologen fikk jeg også rette diagnoser: CPTSD og CFS/ME. Den ene diagnosen som følge av den andre. C-ptsd kom først, så kom utmattelsen. Det tok psykologen også ca 3 år å få hull på historien min og bakgrunnen for hvorfor jeg hadde det vondt. Derifra begynte prosessen ut..
Prosessen ut:
Prosessen med å prosessere det som lå som en verkebyll og styrte hele livet mitt og gav næring til angstlidelsen. Mange mange år med jobbing hos psykolog, psykomotoriker, alternative terapeuter, støttesentre m.m gav sakte men sikkert resultater.
Mange ganger (ca7) har jeg under disse årene forsøkt å både trappe ned og komme av medisinen helt. Hvorfor? Fordi jeg alltid har hatt en ørliten magefølelse av at det ikke var riktig for meg å stå på medisinen. Hver gang jeg seponerte gjorde jeg det etter anbefaling om å ta det gradvis, men det ble for brått hver gang og jeg ble for dårlig. Så dårlig at jeg ikke fungerte i det hele og med tanke på at jeg hadde en liten å ta meg av så gikk jeg så opp i dosen på medisinen igjen.
For ca 10 år siden kom jeg over ett nettsted jeg ikke husker navnet på. Husker at det der stod mye om erfaringene til mennesker som også slet med å komme av medisinen. Siden var amerikansk. Mange brukere refererte til problemer ved langvarig bruk. Det ble også sagt en del om å trappe ned mye langsommere enn legene anbefaler. Jeg prøvde, men tror ikke jeg gjorde det langsomt nok og også denne gangen gav jeg opp, og var nå sikker på jeg måtte stå på medisinen livet ut. Det var legens ord, og jeg trodde henne da.
Snuoperasjonen:
Oktober 2024 bestemte jeg meg nok en gang for å prøve nedtrapping. Jeg fortalte det til noen få nære venner. Fikk støtte. For å unngå å bli negativt påvirket fortalte jeg det ikke til personer jeg visste ikke ville støtte meg. Dette gjaldt da spesielt min fastlege. Jeg trengte og trenger å bevare troen som styrker meg. Jeg var allerede i gang med nedtrappingen igjen da jeg fikk vite om nettverket sommeren 2025. Jeg søkte plass i støttegruppe samme kveld. Fikk plass og uvurderlig god støtte. Jeg gikk gjennom samlivsbrudd våren 2025. Tok en liten pause i nedtrappingen da, men så fortsatte jeg. Jeg ser at jeg har gjort litt vel store dropp i medisinen før jeg fikk kontakt med nedtrappingsnettverket. Sommeren 2025 hadde jeg en periode med de mest intense seponeringssymptomene hittil, og gav nesten opp da det endelig lettet etter 4 uker. Etter dette har jeg tatt det noe mer forsiktig og lar det hele også stabilisere seg underveis.
Å våkne opp:
Jeg har lært veldig nyttige og tryggende verktøy og har uvurderlig støtte i gruppen. Læringskurven tilbake til våkent liv er bratt. Følelser er nytt og krever mye tilvenning og tålmodighet. Jeg har fått meg selv tilbake selv om det ennå gjenstår en del. Jeg-følelsen, livskraften og tilgang til egen stemme er en viktig ressurs. Jeg har større nytte av den behandlingen jeg går i nå på en lav dose (1mg). Jeg er mer påskrudd, mer våken. Jeg har fortsatt angst men ivaretar meg selv bra og føler at dette skal jeg klare. I følge mine kalkulasjoner skal jeg være av medisinen i løpet av 2026, men skulle det ta lengre tid er det greit også.
Jeg er glad for å være på reisen tilbake til meg selv, mitt mer autentiske meg!
-Hanne 45 år-